Den klassiske musikkens historie

Tidlig musikk - år.400 - 1420:

Hildegard Von Bingen (1098-1179) var en av de tidligste navngitte personer som forbindes med musikk.
Hun var en tysk abedisse som i sin levetid var kjent som visjonær og mystiker. Denne bemerkelsesverdige kvinnen skrev også om helgenenes liv og dessuten om diverse andre emner som medisin og naturhistorie. Av musikalsk betydning er de bevarte skriftene som inneholder lyrisk poesi til hennes egne melodier. Symphonia armonie celestium revelationum omfatter 77 dikt i musikalsk arrangement, ordnet etter kirkekalenderen. Hun skrev også et skuespill, Ordo virtutum, som inneholder ytterligere 80 melodier. Moderne innspillinger av hennes musikk nyter stor popularitet.

Den vesterlandske kunstmusikken har sin opprinnelse i munkenes kirkesanger og i de omreisende trubadurenes sanger. Etterhvert ble kirkesangerne utvidet med flere stemmer, noe som ga en fyldigere og mer sammensatt klang - et betydelig skritt i utviklingen.

Andre viktige komponister innen "tidlig musikken" var:
Leoninus (ca.1150-1201)
Perotinus (ca.1160-1220)
Guillaume De Machaut (ca.1300-1377)

Renessansen - 1420 - 1600:

Under Renessansen - gjenfødelsen - fikk musikken følelsesmessig dybde og teknisk forfinelse. De europeiske hoffene ble sentra for musikalsk nyskapning og lokket til seg tidens store komponister. Komonistene var på mange måter datidens store idoler. I denne perioden ble den profane stemmesangen eller madrigalen utviklet og finstemt kirkemusikk komponert av Thomas Tallis (bildet) og William Byrd.

Den europeiske kulturen blomstret under renessansen. Middelalderens interesse for det åndelige måtte vike for mer humanistiske verdier. Alle kunstarter ble feid med i de forandringenes vinder som tok tak i Nord-Italia tidlig på 1400-tallet og som til slutt kom til å nå ut over hele europa. Velstående renessansefyrster viet sine liv til å fremme kunsten.

Viktige komponister under Renessansen var:
Guillaume Dufay (ca.1397-1474)
Josquin Desprez (ca.1440-1521)
Thomas Tallis (ca.1505-1585)
Andrea Gabrielli (ca.1510-1586)
Giovanni Pierluigi Da Palestrina (1525-1594)
Orlando Di Lasso (1532-1594)
William Byrd (1543-1623)
Tomas Luis De Victoria (1548-1611)
Giovanni Gabrieli (ca.1553-1612)
Carlo Gesualdo (ca.1561-1613)
John Dowland (1563-1626)
Claudio Monteverdi (1567-1643)
Orlando Gibbons (1583-1625)
Heinrich Schütz (1585-1672)

Barokken - 1600 - 1750:

En rikt utsmykket stil med sterk, harmonisk grunn dominerte denne perioden. Claudio Monteverdi introduserte operaen i Italia. Etterspørselen etter ny instrumentalmusikk gav opphav til nye musikkformer som concerto grosso og suiten. De tyske komponistene Bach og Händel førte barokken til de aller største høyder.

Operaens tilblivelse er et av barokkens fremste bidrag til ettertiden, selv om det hele egentlig begynte litt før denne epoken.

Solkongen, Ludvig den fjortende (bildet), av Frankrike, var den mektigste monarken i barokken. Han valgte solen som sitt emblem, da han såg seg selv som det himmellegemet alle andre kretset rundt. I Versailles omgav han seg med talentfulle, vakre og ærgjerrige mennesker. Blant disse var det også komponister som gjorde Ludvig XIV`s hoff til Europas viktigste musikalske sentrum. Den mest innflytelsesrike komponisten ved Solkongens hoff var den impulsive italiensk fødte  Jean-Baptiste Lully (Giovanni Baptista Lulli). Han kom fra enkle kår, men ble kongens nære venn og praktisk talt Frankrikes musikkdiktator.

Som nevnt innledningsvis, er kanskje de helt spesielle harmoniene og musikkens utsmykking typisk for barokken. Under denne epoken ble det også tatt i bruk en del instrumenter som tidligere kanskje ikke hadde blitt brukt.

Fiolinbyggeren Antonio Stradivari startet å bygge sine verdensberømte Stradivarius-fioliner sent på 1600-tallet.

Barokkmusikken beskrives også ofte som storslagen og overdådig.


Barokkens viktigste komponister var:
Jean-Baptiste Lully (1632-1687)
Dieterich Buxtehude (1637-1707)
Johann Pachelbel (1653-1706)
Arcangelo Corelli (1653-1713)
Henry Purcell (1659-1695)
Alessandro Scarlatti (1660-1725)
Tomaso Albinoni (1671-1751)
Antonio Vivaldi (1678-1741)
Georg Phillipp Telemann (1681-1767)
Jean-Philippe Rameau (1683-1764)
Domenico Scarlatti (1685-1757)
Johann Sebastian Bach (1685-1750)
Georg Friedrich Händel (1685-1759)
Johan Helmich Roman (1694-1758)

Klassisismen - 1750 - 1820:

Etter hvert som utsmykkingene i musikken ble oppgitt til fordel for renhet, kontrast og formsymmetri, fremstod tre av de største navnene i musikkhistorien; Haydn, Mozart (bildet), og Beethoven. Denne epoken kalles også for wienerklassisismen da byen Wien først og fremst blir assosiert med denne musikken. Mozart, Haydn og Beethoven bodde alle i Wien og alle endte sitt liv og virke her.

Denne tiden er blitt kalt "musikkens gyldne tidsalder". Under denne epoken ble de viktigste genrene i den klassiske musikken fullendt - symfonien, konserten, sonaten og strykekvartetten.

Den klassiske perioden var en tid med store sosiale og økonomiske forandringer. Musikkbransjen ble også sterkt påvirket av dette. Systemet med at rike og mektige mesemer støttet begavede komponister, begynte så smått å dø ut mot slutten av 1700-tallet. Men nettopp på denne tiden blomstret den kanskje mest kjente av alle slike forbindelser. I sitt ungarske palass regnet nemlig den mektige familien Esterhazy den verdensberømte komponisten Joseph Haydn blant sine levende skatter.

Den klassiske perioden krones dels av symfonien som musikkform og dels av selve symfoniorkesteret. Symfonien ble utviklet i løpet av et halvt århundre av den wienerklassisistiske skolen og ble den mest betydningsfulle og høyest verdsatte formen for orkestermusikk.

De viktigste komponistene innen klassisismen var:
Christoph Willibald Gluck (1714-1787)
Joseph Haydn (1732-1809)
Johann Christian Bach (1735-1782)
Luigi Boccherini (1743-1805)
Antonio Salieri (1750-1825)
Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791)
Ludwig Van Beethoven (1770-1827)

Romantikken - 1820 - 1900:

De viktigste begrepene innen romantikken var lidenskap, individualisme og selvrealisering.

Overgangen fra den klassiske til den romantiske perioden har ingen tydelig grense, ettersom musikken forandret seg gradvis. Mange komponister overlapper de to periodene. Haydn, Mozart og Beethoven personifiserer den såkalte wienerskolens uforglemmelige innsats, og Franz Schuberts (bildet), navn legges ofte til den mektige trioen. Men der Haydn og Mozart bare komponerte innenfor de klassiske stilen, fortsatte den eldre Beethoven og Schubert inn i neste periode. Med dem begynner den romantiske periodens store blomstring.

Beethoven skrev den følelsesladene "pastoralsymfonien" og "skjebnesymfonien" mens Schubert fant inspirasjon i litteraturen og i den utemmede naturen. Romatikken var også de blendende virtousenes æra, med Liszt som et lysende eksempel.

Med Tsjaikovskij i spissen for de russiske komponistene i denne perioden, gjorde nasjonalismen seg gjeldende innen musikken og folkemusikken og fedrelandsånden vokste seg spesielt sterk i flere andre europeiske land og landområder.

Romantikken deles gjerne inn i to epoker. Tidlig romantikk og sen romantikk. Der den første skildrer overgangen mellom klassismen og romantikken.

Viktige komponister i tidlig romantikk:
Nicolo Paganini (1782-1840)
Carl Maria Von Weber (1786-1826)
Gioacchino Rossini (1792-1868)
Franz Berwald (1796-1868)
Franz Schubert (1797-1828)
Gaetano Donizetti (1797-1848)
Vincenzo Bellini (1801-1835)
Hector Berlioz (1803-1869)
Johann Strauss d.e. (1804-1849)
Felix Mendelssohn (1809-1847)
Frederic Chopin (1810-1849)
Robert Schumann (1810-1856)

Viktige komponister i senromantikken:
Franz Liszt (1811-1886)
Richard Wagner (1813-1883)
Giuseppe Verdi (1813-1901)
Niels W. Gade (1817-1890)
Jacques Offenbach (1819-1880)
Bedrich Smetana (1824-1884)
Anton Bruckner (1824-1896)
Johann Strauss d.y. (1825-1899)
Alexandr Borodin (1833-1887)
Johannes Brahms (1833-1897)
Camille Saint-Saens (1835-1921)
Georges Bizet (1838-1875)
Modest Musorgskij (1839-1881)
Piotr Ilyich Tsjaikovskij (1840-1893)
Johan Svendsen (1840-1911)
Antonin Dvorak (1841-1904)
Edvard Grieg (1843-1907)
Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844-1908)
Gabriel Faure (1845-1924)
Christian Sinding (1856-1941)
Edward Elgar (1857-1934)
Giacomo Puccini (1858-1924)

Modernismen - fra 1900 -

Også her er det en glidende overgang mellom to tidsepoker og musikken forandret seg gradvis. Gustav Mahler (bildet), regnes av mange som kanskje en av de viktigste overgangsskikkelsene mellom den sene romantiske tradisjonen og den moderne klassiske musikken.

I løpet av 1800-tallets siste tiår satte en gruppe komponister i Paris i gang en stille revolusjon. De utfordret de konvensjonelle musikkformene og frigjorde musikken fra den sterke følsomheten som kjennetegner blant annet Wagners operaer.

Claude Debussy, Maurice Ravel og Erik Satie ville fange flyktige inntrykk og stemninger i sin musikk, på samme måte som Monet og andre impresjonister i billedkunsten brukte rene farger og lette penselstrøk for å mane frem sollys og atmosfære.

Den russiske revolusjonen i 1917 og kommunismens seier hadde en enorm virkning på alle aspekter av det russiske livet. I begynnelsen fikk kunstnerene økonomisk støtte for å gjøre kunsten tilgjengelig for alle, men etterhvert som Stalin hadde sittet ved makten noen år krevde han at kunsten skulle tjene revolusjonens sak. Kunstens rolle ble til propaganda for sovjetsystemet. Det ble derfor harde tider for de sovjetiske komponistene og mange av dem forlot sitt land for godt. Andre levde utenlands for en periode mens andre igjen bøyde av og levde usikre liv i en mer totalitær stat.

Musikken ble også et sterkt politisk våpen under opptrappingen av den 2. verdenskrig og mange komponister arbeidet i nazi-tyskland, mens andre ble jaget vekk fra gode stillinger i tyskland.

Modernismen omfatter nåtiden og forandringen og står slik mot mange akademiske og historiske konvensjoner. De tradisjonelle uttrykksmåtene, arkitektur, litteratur, tro, samfunnets organisering og dagliglivet var alle utdatert. Man ønsket en mer direkte konfrontasjon med de nye økonomiske, sosiale og politiske betingelsene som hadde oppstått i en etter hvert full-industrialisert tilværelse.

Viktige modernistiske komponister:
Gustav Mahler (1860-1911)
Frederick Delius (1862-1934)
Claude Debussy (1862-1918)
Richard Strauss (1864-1949)
Carl Nielsen (1865-1931)
Jean Sibelius (1865-1957)
Wilhelm Peterson-Berger (1867-1942)
Franz Lehar (1870-1948)
Wilhelm Stenhammar (1871-1927)
Ralph Vaughan Williams (1872-1958)
Hugo Alfvèn (1872-1960)
Sergeij Rachmaninov (1873-1943)
Gustav Holst (1874-1934)
Arnold Schönberg (1874-1951)
Maurice Ravel (1875-1937)
Bela Bartok (1881-1945)
Igor Stravinsky (1882-1971)
Alban Berg (1885-1935)
Sergej Prokofjev (1891-1953)
Hilding Rosenberg (1892-1985)
George Gershwin (1898-1937)
Frances Poulenc (1899-1963)
Kurt Weill (1900-1950)
Aaron Copland (1900-1990)
Michael Tippett (1905-1998)
Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975)
Olivier Messiaen (1908-1992)
Benjamin Britten (1913-1976)
Leonard Bernstein (1918-1990)