 |
|
|
 |
|
Litt historikk om Bryne FK
STARTEN:
Bryne Fotball-Lag, som var navnet i starten, ble stiftet 10. april 1926. Det første offisielle dokumentet som er tilgjengelig er innmeldingsblanketten som klubbens første formann, Ola M. Vaaland signerte og sendte til Norges Fotball Forbund den 28. februar 1929.
Klubben førte ikke protokoller eller årsberetninger før 1937, slik at det er minimalt med opplysninger om de første årene i klubbens historie.
Fra stiftelsesdatoen og frem til 1929 ble det kun spilt privatkamper. Brynes aller første offisielle kamp ble spilt 12. april 1929 mot naboklubben Klepp. Resultatet ble 4-4.
Bryne Fotball-Lag drev kun med fotball frem til 1937, da ble friidrett også en del av klubben og man skiftet navn til Bryne Idrettslag. Senere kom både boksing, håndball, orientering og volleyball inn i idrettslaget. Bryne IL bestod helt frem til 1991 da en ble enige med de andre gruppene om å splitte opp idrettslaget og danne egne lag.
Bryne FK overtok det opprinnelige laget, mens de andre gruppene gikk ut og dannet egne lag med stiftelsesdato den dagen de ble opptatt i idrettslaget. Siden den dag har Bryne Fotballklubb vært en ren fotballklubb.
FRA KJELVEFOTBALL TIL BRYNE STADION:
I begynnelsen og frem til krigen hadde klubben tilholdt på flere baner. Den første banen var en utmark på Hauge (Høye) og en utmark ved Bryne Mølle. Det var beiteforholdene som avgjorde hvilken bane man benyttet! I tillegg hadde man et område på Tu som ble brukt.
Mot slutten av 1920-tallet ble området ved Bryne Mølle mest benyttet. Klubben inngikk en 10-årig leieavtale med grunneigeren, Sven Tollaksen Bryne.
Området var relativt flatt og jevnt og egnet seg godt for fotballspill. Man fikk laget et enkelt garderobebygg som bestod av to rom pluss en utedo. Noen dusj fantes ikke og spillerne benyttet både elven som gikk like ved banen samt en brønn med kaldt vann til å vaske seg i etter kamper og trening.
Mot slutten av 30-tallet ble det området som i dag er Bryne Stadion innkjøpt. Man bygget aller først en grusbane som ble brukt som kamparena i 1945 og frem til åpningen av grasbanen i september 1946. Dette var på den tiden en av de største fotballbanene i landet!
Fra 1946 og i 20 år fremover ble det brukt en demontert "tyskerbrakke" som garderobe. Den inneholdt to store garderober og fire dusjer. I 1966 ble det bygget et nytt garderobebygg/klubbhus som man benyttet helt frem til 1986. Da ble dette revet for å gi plass til det nåværende treningssenteret. Det nåværende garderobebygget/klubbhuset ble åpnet i 1986 og har blitt påbygget flere ganger etter det.
KLUBBENS DRAKTFARGER:
I starten spilte Bryne i mange ulike drakter. Noen var hvite med striper i ulike varianter. På 30-tallet spilte Bryne i grønne drakter med klubblogoen på. Disse ble brukt frem til krigen. Da fikk man brune drakter med blå striper. Disse draktene ble kalt for fangedraktene. Etter en stund ble disse byttet ut med en blåfarget drakt. Disse ble brukt i 2-3 sesonger og frem til man i 1953 fikk de tradisjonelle røde og hvite draktene, ble det benyttet helt hvite drakter. Draktene man fikk i 1953 kom fra England og var røde med hvite ermer, og den tids ledere av klubben må ha vært store Arsenal-tilhengere. Det ble på folkemunne sagt at Bryne spiller i Arsenaldrakter.
Siden 1953 har røde og hvite drakter vært Brynes klubbfarger.
FRA LOKAL MIDDELMÅDIGHET TIL TOPPSKIKTET I NORSK FOTBALL:
De første årene levde Bryne i skyggen av de øvrige lagene på Jæren. Først mot slutten av 30-tallet begynte Bryne å vise muskler. I 1937 ble laget kretsmestere ved å slå Vard 3-1 i finalen. Av spillere fra denne tiden kan nevnes Leonard L. Lura, brødrene Sigurd, Ingvar og Bjarne Løge, Kåre Hansen og Bjarne Thu.
Under krigen låg fotballen nede selv om det ble spilt noen illegale kamper. Etter krigen skulle Bryne oppleve stor sportslig fremgang. Allerede i 1946 ble juniorlaget Vestlandsmestere ved å slå Pallas 2-1 i Bergen. Stammen i dette juniorlaget skulle danne A-laget i mange år fremover. Spillere fra denne epoken var b.l.a. Laurits B. og Odd H. Sirevaag, Karl Vaaland, Martin og Kåre Thu. Spesielt var Laurits B. Sirevaag en viktig brikke.
I 1949 vant Bryne den lokale 2. divisjon og rykket opp i 1. divisjon (nåværende andre divisjon).
Opprykket til nåværende 1. divisjon kom i 1964 etter at klubben hadde vært nære på ved flere anledninger. Spillere fra denne tiden var b.l.a. Kjell Lura, Kristian Hamre, Olav Sigbjørnsen, Gaute Skrudland, Per Undheim, Tor Jan Skretting, Aasbjørn Aasland, Reidar Omdal, Torbjørn Reime, Magnus Grødem, Bjarne Undheim og Johannes Vold.
Fra da av har Bryne tilhørt middels- og toppskiktet i norsk fotball.
GENERASJONSSKIFTE:
Tidlig på 70-tallet måtte Bryne ned i 3. divisjon for en sesong og laget måtte gjennom en fornyelse. Man hadde fått frem et godt Guttelag som ble kretsmestere ved å slå Sola hele 10-1 i finalen. Mange av disse ungguttene skulle komme til å spille en sentral rolle bare noen få år senere, og mange av disse dannet stammen i laget som sikret opprykk til vår øverste divisjon i 1975 da Bryne vant den avgjørende opprykkskampen mot Vard med 1-0.
OPPRYKKET i 1975:
Bryne var nære på ved flere anledninger til å rykke opp til eliten men snublet på målstreken. Veldig nære var de i 1973 i den berømte snøkampen mot Vålerengen, men måtte til slutt gi tapt 0-1.
Målsetningen foran 1975-sesongen var utvilsomt direkte opprykk til 1. divisjon (nåværende Tippeligaen). Gustav Hult var tilbake som trener. Treningsmengden var økt fra 3 økter i uka til fire og det var satt av penger til treningsleir for spillerne og deres familier om sommeren.
Klubben hadde forsterket laget med 3 nye spillere utenfra. Charles Tjessem fra Figgjo, Arild Aadnesen fra Nærbø og Nils Steinsland fra Orre. I tillegg hadde tre juniorspillere blitt tatt opp på a-laget. Kjell Tjåland, Gunnar Orre og jan Øvernes.
Serien startet med seire mot Ålesund, Frigg og Lyn. Bryne ledet serien ved halvspilt sesong med 16 poeng. Bak fulgte Vard med Arne Larsen Økland og Rune Ottesen på laget med 13 poeng mens Steinkjer hadde 12. Høstsesongen ble meget jevn og spennende. Vard og Lyn hadde gått fra seier til seier låg hakk i hæl bak Bryne på tabellen da bare to kamper gjenstod. I nest siste serierunde skulle Bryne møte Vard på Haugesund Stadion. Bryne ledet med ett poeng og kampen var en ren opprykksfinale. Det var over 12000 tilskuere tilstede på kampen. Bryne vant til slutt kampen med 1-0 etter en heading av Nils Steinsland midtveis i 1. omgang.
Jubelen var enorm i Bryneleiren etter kampen. Endelig skulle klubben lykkes og avisene tok i bruk de store overskriftene. Sesongen ble avsluttet helgen etter hjemme mot Hødd. En kamp Bryne vant enkelt 3-0. Tabellen viste at på 18 kamper hadde Bryne vunnet med 32 poeng. Laget hadde tatt 15 seire, spilt 2 uavgjorte kamper og gått på kun ett eneste tap. Målforskjellen var på 41-10. Vard ble nr. to med 29 poeng og rykket også opp via kvalifiseringsspill.
Bryne IL var nå klar for å spise kirsebær med de aller beste lagene i Norge. Bryne hadde blitt et elitelag!
MØNSTERBRUKET PÅ JÆREN:
Gustav Hult var trener også den første sesongen i 1. divisjon. Bryne berget så vidt plassen og endte på 9. plass. De neste tre sesongene var det Kjell Schou-Andreassen som hadde treneransvaret. Han hadde hatt stor suksess i Viking og var landslagstrener sammen med Nils Arne Eggen da han overtok som Bryne-trener i 1977.
Bryne klatret på tabellen år for år og i 1979 ble det en sterk 4. plass i serien. Bare to poeng bak bronsemedaljene.
I 1980 kom engelsk-mannen Brian Green til Bryne. Han brakte med seg en veldig annerledes trenings- og fotballfilosofi med mye lettere treninger og mye mer bruka av ballspill. Brian Green tilførte klubben en stor dose humor, og på tre år ble det to sølvmedaljer (80 og 82) i serien og påfølgende europacupspill. Brian Green skal selvsagt ha mye av æren for disse resultatene, men uten det grunnlaget Schouen hadde lagt årene før, ville dette aldri gått.
Bryne ble omtalt som "Mønsterbruket" på Jæren og ble en foregangsklubb for mange andre fotballklubber i landet.
I 1983 overtok svensken, Kent Karlsson treneransvaret. Karlsson var i Bryne i tre sesonger og fikk en fjerde plass i 1984 som det beste.
Før 1986 sesongen ble Bjarne Berntsen ansatt som ny trener på en langtidskontrakt. Han hadde ingen stor trenererfaring bak seg, men mange mente at han ville ha en stor trenerframtid foran seg. Det første året ble det en 6. plass i serien og 4. runde i cupen.
Året etter så det lenge ut til å bli det helt store. Tre serierunder før slutt, kjempet Bryne fortsatt om gullet og laget hadde allerede sikret seg plass i cupfinalen. I serien kladdet det litt i de siste kampene og Bryne endte til slutt på en brukbar 5. plass bak Moss, Molde, Kongsvinger og Rosenborg.
BRYNES FØRSTE TITTEL:
Etter å ha ligget under 0-2 mot Rosenborg i cupens semifinalen på Lerkendal, klarte Bryne med Jan Madsen i spissen å snu kampen til sin favør. Bryne vant tilslutt 2-3 og klubben var klar for sin første cupfinale.
Motstander var Brann og Bryne tapte trekningen om draktfarger og måtte spille med hvite overdeler. Det ble en svært jevn og tett kamp som endte 0-0 etter ordninær tid. Brynesupporterne viste godt igjen på tribunene og ved hjelp av 2000 sauebjeller som ble spesiallaget for anledningen av Moens Bjøllefabrikk på Moi, ble de godt hørt også. Begge lag hadde hatt store målsjangser og kunne begge avgjort kampen ved flere anledninger. Første ekstraomgang var nesten slutt da forsvarspilleren Kolbjørn Ekker fikk ballen i mål bak Brann-kepper Bjarni Sigurdson. Andre ekstraomgang ble en nervepirrende opplevelse og bare 1 minutt før slutt ble Per Egil Ahlsen felt innenfor 16. meteren, men noe straffespark ble det ikke og Bryne kunne juble for klubbens første tittel i klubbens 61-årige historie.
Cupfinalen 1987 er allerede skrevet inn med gullskrift i Bryne-historien og Bryne-laget som ble cupmestere var: Lars Gaute Bø - Kolbjørn Ekker - Bjørn Gulden (Geir Giljarhus) - Leif Rune Salte - Roar Pedersen - Hugo Hansen - Tor Fosse - Paal Fjeldstad - Arne Larsen Økland - Børre Meinseth - Jan Madsen (Paul Folkvord).
DEN STORE NEDTUREN:
Etter den søte kløe kom den sure svie. 1988 ble et katastrofeår, noe som ikke er uvanlig etter et år med suksess. Den regjerende cupmesteren røk ut allerede i 3. runde. Det ble også nedrykk fra Tippeligaen etter en avgjørende kvalikkamp mot Start. Denne kampen ble til alt overmål spilt på Stavanger Stadion med tusenvis av Viking-fans på tribunene kledd i gult og svart. Dette fordi Bryne-stadion var under ombygging. Selv om Berntsen hadde en langtidskontrakt, ble trenerengasjementet avsluttet etter 1988 sesongen.
I 1989 valgte en å satse på en av våre egne, nemlig Arne Larsen Økland med Trond Sirevåg som hjelpetrener. Selv om ingen av disse hadde den store trenererfaringen regnet en med at de med sin spillererfaring og erfaring fra flere dyktige trenere ville være et godt valg. Sesongen ble rimelig bra med nesten kvalifiseringsplass. De samme to fortsatte i sesongen etter med kvalifiseringsplass som resultat, men med tap for Lillestrøm i siste kvalifiseringskamp ble vi fortsatt værende i 1. divisjon.
Nå ble det skifte av trener, Kjell Tennfjord fra Bergen ble engasjert. Han hadde trenererfaring fra Tippeligaen. Trond Sirevåg fortsatte som hjelpetrener. Denne duoen trente laget i 1991 og 1992 med kvalifiseringsplass i 1991 som beste resultat. Tap mot Brann i siste og avgjørende kamp. I 1993 ble det nytt trenerskifte, Gary Goodchild ble tilsatt med Birk Engstrøm som hjelpetrener. Ingen av dem hadde trenererfaring på et høyt nivå og var vel til syvende og sist et sjansespill. En nådde imidlertid kvalifiseringsplass men tapte igjen i siste og avgjørende kamp på bortebane mot Strømsgodset. Etter denne sesongen forsvant en del av nøkkelspillerne og en så vel at sesongen 1994 kunne bli problematisk. Noe som også slo til. Det ble lite poeng og på tampen av sesongen så det ut til å bære mot nedrykk. Treneren ble skiftet ut og hjelpetreneren ga seg. Disse ble erstattet med Trond Sirevåg som hovedtrener og Tor Fosse som hjelpetrener. Plassen i divisjonen ble reddet i siste kampen mot Vidar i Stavanger. Trond Sirevåg fortsatte i 1995 og 1996. Det første året med Geir L. Olsen og Svein Enersen som hjelpetrenere og det siste året med Geir L. Olsen som hjelpetrener. Første året var ikke noe særlig men i 1996 ble det en 3. plass. En plass under kvalifisering.
ROSÈN - STARTEN PÅ EN NY OPPTUR:
I 1997 var det klart for en ny utlending. Kenneth Rosèn ble ansatt. Han hadde trenererfaring fra et relativt høyt nivå både i Sverige og Norge. Rosèn ble i Bryne til og med sesongen 2000. Det første året hadde han Erling Undheim som hjelpetrener og de siste tre årene Rune Ottesen. En må vel si at Rosèn oppnådde gode resultater på disse 4 årene. Den første sesongen ble noe blandet, en beveget seg både i nærheten av kvalifiseringsplass og i nærheten av nedrykksplass. Den neste sesongen ble noe bedre. Laget lå meget bra an til i slutten av august da en fikk mer eller mindre sammenbrudd og endte i køen på tabellen. 1999 ble et suksessår med opprykk til Tippeligaen, etter et fravær på 11 år. Vårsesongen ble sånn midt på treet, mens høstsesongen ble glimrende. En sikret seg 2. plass på overtid i en dramatisk kamp mot Lyn her på Bryne. 2. plass ga direkte opprykk. Den første sesongen i Tippeligaen ble tøff. Etter å ha vært nederlagsdømt fra starten av og under hele sesongen ble plassen reddet i siste kampen mot Odd Grenland på Bryne.
Foran 2001 sesongen hadde Rosen takket for seg og klubben tilsatte Erik Brakstad. Han var en erfaren trener med gode resultater fra Tippeligaen og optimismen var stor. Men det ble en trøblete sesong på mange måter. Brakstad forlot oss før serien var halvspillt. Inn kom hjelpetrener Hans Olav Frette som sammen med Gabriel Høyland fungerte frem til svensken Reine Almqvist med solid trenererfaring fra både Norge og Sverige ble tilsatt. Hans Olav Frette fortsatte som hjelpetrener.
Serien ble et slit, klubben var et bunnlag mesteparten av året. Først i siste seriekamp sikret en seg kvalikkplass og gjennom kvalikken sikret man seg fortsatt Tippeligaspill.
I cupen gikk det imidlertid mye bedre. Laget kom helt til cupfinalen som endte med et forsmedelig nederlag 3-0 for Viking.
Almqvist fortsatte som trener i 2002 0g 2003. Det første av disse årene var godt, en ble nr.9 i Tippeligaen og 4.runde i cupen.
Sesongen 2003 ble et nytt katastrofeår, laget vant ingen bortekamper, ble sist i Tippeligaen og slått ut i 3.runde i cupen. Dermed ble det nytt nedrykk fra Tippeligaen etter fire sesonger blant de beste i landet.
Fra 2004 overtok Hans Olav Frette som hovedtrener med Asle Andersen og Gabriel Høyland som assistenter. En startet med blanke ark med mange nye og lokale spillerne. Med en 7.plass i serien og kvartfinale i cupen var en rimelig fornøyd. Frette fortsatte som trener med Asle Andersen som hjelpetrener i 2005 med 5.plass i serien og 4.runde i cupen som resultat. Etter denne sesongen ga Frette seg og det ble klart med en ny svenske, Magnus Johanson, mens Asle Andersen fortsatte som assistent. Han ble senere i sesongen erstattet med Kenneth Eidsaunet. Sesongen gav som resultat 3.plass og kvalifiseringsspill til Tippeligaen og 4.runde i cupen. Det ble tap i begge kvalifiseringskampene mot Odd.
2007 sesongen ble ikke som ventet. Trener Magnus Johannson takket for seg etter vårsesongen og Hans Olav Frette overtok. Eidsaunet fortsatte som assistent. Laget endte opp på 6. plass i serien og 3. runde i cupen.
Foran 2008 sesongen ble listen lagt høyt. Rolf Teigen ble ansatt som trener med Mathias Haugaasen som analytiker/assistent, Erik Fuglestad som spillerutvikler og Kurt Hegre som keepertrener. Sesongen ble ingen suksess på tross av satsingen. 11. plass i serien og 3.plass i cupen. Sesongen 2009 startet med samme trenerteamet. Etter en dårlig start med manglende resultater(siste plass) og kjedelig spill ble trenerduoen Teigen og Haugaasen sagt opp i mai mnd. I en overgangsperiode ble laget ledet av Trond Sirevåg og Gabriel Høyland. Fra august ble Mons Ivar Mjelde engasjert som hovedtrener med Øystein Tveit som assistent. Etter Mons Ivar Mjeldes ankomst fikk laget et oppsving og sanket poeng jevnt og trutt og endte tilslutt på 8.plass. I cupen ble det stopp i 4.runde etter at Viking ble slått i en dramatisk 3.rundekamp som ble avgjort på straffespark. Engasjementet til Mons Ivar Mjelde opphørte etter sesongslutt.
Foran 2010 sesongen ble tidl. Brynespiller og Ålgårdtrener Tommy Bergersen tilsatt som hovedtrener med Erik Fuglestad som assistent og Kurt Hegre som keepertrener.
Siden Bergersen manglet trenererfaring fra de øverste divisjoner og hadde små økonomiske ressurser til disposisjon var forventningene til sesongen ikke altfor store. Sesongen åpnet bra men etter hvert ble det lengre og lengre mellom poengene. Laget lå hele høsten i nedrykksstriden men på slutten kom noen seire som til slutt ga oss 9.og sikker plass.
Cupen var heller ingen suksess. Den endte med et stort tap for Haugesund i 3.runde.
Tommy Bergsersen var trener i sesongen 2011 og dette ble også en kamp for å unngå nedrykk. 2012 fortsatte i samme spor og i august 2012 overtok Gaute Larsen ansvaret. Meningen var at han skulle overta etter sesongslutt men etter elendige resultater ble det bestemt at han skulle overta allerede nå. Etter mange magre år i klubben hersker det nå atter en gang optimisme og klubben står bedre økonomisk rustet nå enn på svært lenge.
Kilde: Reidar B. Thu - Bryne FK.
|
|
|
|
|
|